Hjem /

Politikk / 10 Migrasjon og justis

10 Migrasjon og justis

Med Schengen-avtalen har EU og Norge i praksis felles ytre grenser. Der Europa inntil nylig var preget av stengsler mellom folk og land, kan nærmere en halv milliard mennesker i dag bevege seg fritt. Dette er et ubetinget gode for enkeltmennesket og gir et viktig bidrag til utvikling av kulturell samhørighet, toleranse, reiseliv og øvrig næringsliv i Europa.

Et stort felles territorium fører til utfordringer når det gjelder å ivareta internasjonale menneskerettighetsforpliktelser og samtidig håndtere grenseoverskridende kriminalitet. På justis- og migrasjonsområdet er EUs politikk for de neste fem år nedfelt i Stockholm-programmet.

EU utvikler stadig flere lovlige måter å komme inn i Europa på. Europa har aldri hatt større innvandring enn i dag. EU og medlemsstatene vedkjenner seg også sitt internasjonale ansvar for å gi internasjonal beskyttelse til de som trenger det. Samtidig er det viktig å erkjenne at stater har legitim rett og plikt til å ha kontroll på hvem som får tilgang til og oppholde seg på eget territorium. Stater vil beskytte sin befolkning mot trusselen fra organisert kriminalitet og terrorisme.

Asylretten må ivaretas samtidig som man opprettholder nødvendige kontrolltiltak på grensene.  Utfordringen er at dette kan gå på bekostning av de som ønsker å søke asyl. I denne balansegangen mellom rettigheter og kontroll er EUs kontrollside fortsatt bedre utviklet enn rettighetssiden. Det er derfor behov for å utvikle bedre sanksjonsmuligheter mot medlemsland som bryter regelverket. For å sikre likebehandling er det også behov for å utvikle bedre ansvarsfordelingsmekanismer mellom medlemslandene.

Det finnes ikke noe alternativ til et tett europeisk samarbeid på migrasjonsfeltet. Norge er derfor allerede medlem av Schengen-avtalen, Dublin-avtalen (som regulerer hvor asylsøkere skal få behandlet sin sak) og vi deltar i det felles grenseovervåkningsorganet Frontex. Dette er avtaler som gjør at Norge, direkte og indirekte, bindes opp, ikke bare på områdene som avtalene regulerer, men også på tilgrensende politikkområder. Norge påtar seg derved forpliktelser uten å være med i den bakenforliggende demokratiske prosessen som definerer politikken. Som fullverdig EU-medlem kunne Norge langt mer aktivt ha tatt en rolle som advokat for å sikre enkeltmenneskers grunnleggende rettigheter.

I landsmøteperioden betyr dette at:

  • EB vil aktivt fremme offentlige debatt om utviklingen av EUs migrasjonspolitikk, både når det gjelder arbeidsinnvandring og internasjonal flyktningbeskyttelse.


Utviklet av Byte