Abonner på RSS fra nyheter
Kan Europa vise vei?
Europabevegelsen mener, 18.08.2010 11:25
Det var radikalt for 60 år siden å foreslå at erkefiendene Frankrike og Tyskland skulle signere et dokument som i siste instans skulle føre dem sammen i en union. Slikt krever ikke bare visjonært lederskap, men også politisk nytenking og gjennomføringsevne. Skriver Kirsti Methi, leder i Europabevegelsen i Troms.
Det var på frigjøringsdagen i Europa, 9. mai for 60 år siden, at den franske utenriksministeren Robert Schuman tok til ordet for å skape et slags ”Europas forente stater”. Utspillet kom bare 5 år etter slutten på 2. verdenskrig og var i denne historiske konteksten både ambisiøs og dristig. Ideen var bygd på tanken om at et tettere og mer forpliktende politisk og økonomisk samarbeid ville hindre europeiske stormakters krigføringer på europeisk jord en gang for alle.
I dag tar vi fred for gitt i Europa og begrepet føderal blir kalt ”the f-word”. Man har renset alle dokumenter og traktater for alt som smaker av dette føderale, politiske konseptet som innebærer at EU skal utvikles til en superstat à la USA. Symboler som for eksempel Europahymnen og referanse til flagg er nå fjernet fra traktatteksten.
EU har arbeidet mye de siste årene med å samle seg om et mer verdibasert fundament. Dette kommer klart til uttrykk i Lisboa-traktaten som trådde i kraft 1. desember 2009. EU skal bygge på og arbeide for frihet, demokrati, menneskerettigheter, likeverd og rettstaten. Disse verdiene er EUs varemerke og en viktig årsak til EUs enorme attraktivitet for et stort flertall av de europeiske land. EU-modellen er også en inspirasjon for andre kontinenter slik som Afrika, Asia og Sør-Amerika.
Unionen i dag kjennetegnes ikke minst for å ha utviklet en helt ny måte å samarbeide internasjonalt på gjennom ”samråderetten”. Metoden handler om at selvstendige stater frivillig gir avkall på suverenitet på enkelte områder slik at man kollektivt kan løse felles utfordringer med mer kraft og effektivitet. Det har tatt fellesskapet 60 år å institusjonalisere dette vanskelige samspillet mellom nasjonalstaten og det overnasjonale styringsnivået i EU. I denne prosessen går man små skritt fremover og noen ganger går man tilbake.
Delelinjen i Barentshavet viser at det noen ganger kan ta 40 år før tilstrekkelig tillit er til stede for å signere en samarbeidsavtale mellom to naboland. Og det helt uten unionstanker.
I 1950 var Europas utfordring å skape varig fred og bygge demokratiske stater som kunne tilby velstand og sikkerhet for sine innbyggere. Samtidig som det er vanskelig å sammenligne Europa anno 1950 med i dag, finnes det mange likhetstrekk mellom situasjonen i dagens Europa og tiden før 2. verdenskrig; finansiell ustabilitet, økonomiske nedgangstider, økende arbeidsledighet, økt nasjonalisme og sosial uro. Hellas er det mest akutte og alvorlige eksempelet på denne krisen. Så kan man spørre: Hvem sin skyld er dette? EU eller nasjonalstaten? USA og Kina? Europas fortid som kolonimakter? Globaliseringen? Det fleste av oss vil være enige om at det ikke finnes ett, entydig svar på dette, men at forklaringene er mange og sammensatte.
Mye tyder på at vi må tenke nye, store og radikale tanker for å takle vårt globale og europeiske skjebnefellesskap. I en slik sammenheng er det interessant å spørre om vi trenger mer eller mindre av ”Schuman-metoden”, dvs. mer eller mindre forpliktende samarbeid mellom stater for å løse de mange problemer som ingen land kan løse ene og alene. Og hvis svaret er samarbeid, hvorfor avviser vi å bruke vår politiske kapital til å påvirke utviklingen i vår egen verdensdel som et fullt medlemskap i EU vil gi oss? Er det fordi vi tror at vi best kan ivareta våre nasjonale interesser alene? Fordi vår visjon er å bygge en øy av velstand mens vi koser oss i selvgodhet i et stadig rikere velstandssamfunn bygd med oljepenger?
At vi i denne sammenheng alltid omfavner det symbolsk viktige, men politisk impotente FN og avviser EU indikerer at Norge legger mer vekt på butikk enn politikk. På den internasjonale arenaen sprer vi relativt uforpliktende rundt oss med smuler av vår oljerikdom. Det skal helst ikke koste oss noe – politisk. EØS-avtalen er kardinaleksempelet på denne logikken.
I dagens globaliserte økonomi er det vanskelig å tenke seg at noe land skal kunne operere i et politisk og økonomisk vakuum. Og det er utenkelig å forestille seg at en klok tilnærming til våre aktuelle utfordringer skal gå gjennom en reversering av de tette båndene som er skapt både mellom Norge og EU og mellom EU-landene selv. Dette er ikke å si at EU-samarbeidet er perfekt eller at alle beslutninger som der fattes er udelt positive. Men denne plattformen utgjør den eneste reelle politiske arenaen for å påvirke utviklingen i vår egen verdensdel, og der i gjennom få begge hendene på rattet i utviklingen av vårt eget land. EØS-avtalen innebærer som kjent at vi må adoptere et overveiende flertall av EUs regelverk uten selv ha innflytelse over innholdet.
Det er gode tider for alle EU-motstandere og skeptikere både innad i EU og i Norge. En av EUs svakheter i kriser av dagens type er at man har mange ledere, men mangel på ledelse. En visjonær leder av typen Schuman kunne trenges i EU nå for å stimulere nytenking og kreative løsninger, samt utvise den politiske styrke og det mot som skal til for at EU kan vise vei også i det 21. århundre. Kanskje Norge kan bidra med sine gode løsninger?
Emneord: Schumann , Kirsti Methi , globalisering , samarbeid , Solidaritet