Institusjoner
EU består av en rekke institusjoner som tilsammen tar beslutninger på et europeisk nivå. I likhet med Norge har EU en "regjering" i ministerrådet og et storting (EU-parlamentet). EU har en egen domstol for å sørge for at lovene den vedtar blir fulgt, og en egen sentralbank for euroen. Les mer om EUs institusjoner her, og lenker til deres nettsider.
Europaparlamentet
Stadig mer av beslutningene i EU fattes av Europaparlamentet. Det er verdens største flernasjonale parlament. Representantene blir direkte valgt fra medlemslandene hvert femte år. Etter valget i 2009 består forsamlingen av 736 representanter. Lisboa-traktaten setter en øvre grense på 751 representanter, noe som vil tre i kraft fra og med valget i 2014. Parlamentet vedtar lover, godkjenner EUs budsjett, tar opp nye medlemsland og holder et øye med Europakommisjonens virksomhet. Blant annet må alle kommisjonærene godkjennes av parlamentet. Medbestemmelsesprosedyren er den mest brukte beslutningsprosedyren. Når denne brukes har Ministerrådet og Europaparlamentet like stor makt, og Europaparlamentet kan forkaste forslag de ikke vil godkjenne. Ved at Lisboa-traktaten trer i kraft, blir medbestemmelsesprosedyren den alminnelige prosedyren i Parlamentet. Parlamentet møtes i Strasbourg og Brussel.
Les mer på Europaparlamentets nettsider.
Ministerrådet
Ministerrådet er EUs lovgivende organ sammen med Europaparlamentet. En minister fra regjeringen møter for hvert land (f. eks landsbruksministrene når landbruksspørsmål skal vedtas). Det vil si at Europaparlamentet og Ministerrådet må være enig for at et nytt direktiv skal bli vedtatt. Vedtak i Ministerrådet gjøres med simpelt flertall (51%), kvalifisert flertall (71%) eller enstemmighet (100%.) Landene har ulik stemmevekt ut fra størrelsen. Gjennom de ulike traktatforhandlingene har bruken av kvalifisert flertall blitt utvidet, men noen områder krever fremdeles enstemmighet. Rådet for generelle anliggender (utenriksministrene) har et overordnet ansvar for å koordinere EUs politikk. Etter at Lisboa-traktaten trer i kraft, vil rådet for generelle anliggender bli ledet av den nye høyrepresentanten for utenriks- og sikkerhetsspørsmål. Catherine Ashton ble i november 2009 valgt til høyrepresentant, og er samtidig visepresident i Kommisjonen. På alle andre saksfelt vil møtene som før bli ledet av den ansvarlige ministeren fra det landet som innehar det roterende formannskapet i EU.
Les mer på Ministerrådets nettsider.
Det europeiske råd (populært kalt EU-toppmøtet)
Består av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer, samt Kommisjonens president. Toppmøtet trekker opp de politiske linjene og driver samarbeidet framover. De tar avgjørelser i de viktigste sakene eller der fagministrene ikke har klart å bli enige. I denne forsamlingen foregår også periodevise forhandlinger om endringer av EUs traktater; dette kalles Regjeringskonferansen eller Intergovernmental Conference (IGC).
Lisboa-traktaten innførte en fast president for Det europeiske råd, som skal lede møtene og samordne unionens politikk. Presidenten blir valgt av stats- og regjeringssjefene for en periode på 2 ½ år, med mulighet for ett gjenvalg. Belgias tidligere statsminister Herman van Rompuy ble i november 2009 valgt til den første faste presidenten for Det europeiske råd.
Europakommisjonen
Er EUs utøvende organ. Alle 27 medlemslandene utnevner en kommisjonær hver, men den må godkjennes av Parlamentet. Kommisjonen leder forvaltningen i Brussel på ca. 24 000 ansatte. Den nåværende presidenten heter José Manuel Barroso og har sittet siden 2004. I september 2009 ble Barroso godkjent av Parlamentet for en ny femårsperiode som president. Kommisjonen har enerett på å fremme forslag til ny lovgivning. Den har ansvaret for at endelige vedtak blir iverksatt og etterlevd, og har myndighet til å fatte vedtak innenfor visse områder, for eksempel konkurransepolitikk.
Les mer på Europakommisjonens nettsider.
EU- domstolen
Er satt til å tolke traktater og lovverk som EU vedtar. Den kan dømme i alle typer saker som dekkes av de felles lover og regler, og kan dømme enkeltpersoner, bedrifter og land. Kommisjonen kan anlegge saker og kan selv bli dømt. Domstolen har 27 dommere – én fra hvert land- som utnevnes for 6 år av gangen. Dommerne utpekes av regjeringene i fellesskap. Dommerne blir assistert av ni generaladvokater. Domstolen har sete i Luxemburg.
Les mer på EU-domstolens nettsider.
Den europeiske sentralbank (ESB)
ESB har ansvar for pengepolitikken til de 15 landene som deltar i eurosamarbeidet. Den ble opprettet i 1998 og har sete i Frankfurt. Sentralbanken skal føre en valutapolitikk som bidrar til lav inflasjon og den kan endre rentenivået for å oppnå dette. Euro er pr. januar 2009 innført som valuta i 16 EU-land: Belgia, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Kypros, Luxenburg, Malta, Nederland, Portugal, Slovakia, Slovenia, Spania, Tyskland og Østerike. I tillegg er euro også offisiell valuta i Andorra, Monaco, San Marino og Vatikanstaten.
Les mer på Den europeiske sentralbankens nettsider.
Andre viktige organer:
Den økonomiske og sosiale komité består av representanter for fagbevegelsene og organisasjonslivet og avgir særlig synspunkter på spørsmål om arbeidsliv og sosialpolitikk. Regionskomiteen består av representanter for lokale og regionale myndigheter og uttaler seg blant annet i kommunal- og regionalpolitiske spørsmål. Revisjonsretten kontrollerer bruken av EUs budsjettmidler. Ombudsmannen tar i mot klager fra EU-borgere som føler seg urettmessig behandlet av administrasjonen i EUs institusjoner.
Les mer på Regionskomiteens nettsider.
Les mer på Ombudsmannens nettsider.
