Historikk

Se film om historien om Europa

I 1950 la derfor den franske utenriksministeren Robert Schuman frem et forslag om nærmere samarbeid mellom Frankrike, Vest-Tyskland og andre vesteuropeiske stater som måtte ønske det. Dette skulle i utgangspunktet være en kull- og stålunion. Forslaget var utarbeidet av Jean Monnet men allerede beskrevet av John Foster Dulles i en tale januar 1947. Monnet påpekte at Tyskland ikke måtte undertrykkes slik de ble etter første verdenskrig. I et av Monnets memoarer står det skrevet: «Nøkkelordet er fred». Sentralt for Dulles var et vern mot Sovjet.

I 1951 ble Traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF/ECSC) underskrevet, og året etter, den 25. Juli 1952 trådte denne i kraft. Dette var et samarbeid som gikk ut på at Frankrike og Tyskland slo sammen sin administrasjon av kull- og stålindustrien. Med seg fikk de Italia og Benelux-landene (Belgia, Nederland og Luxemburg). Dette samarbeidet, som ble ledet av initiativtakeren Jean Monnet, skulle bli forløperen til det vi i dag kjenner som EU.

Romatraktaten (1957) avløste Kull- og stålunionen som var etablert for å sikre en økonomisk integrering som skulle gjøre ny krig på det vesteuropeiske kontinentet umulig. Samarbeidet startet som et fredsprosjekt, og har fortsatt å være det. Etter Romatraktaten var de 6 medlemslandene (Vest-Tyskland, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia og Luxembourg) bundet sammen i en tollunion. Mange andre land, bl.a. Norge, forhandlet fram avtaler om frihandel med dette økonomiske fellesskapet. 

Med Storbritannia som bjellesau kom Norge, Sverige, Danmark, Portugal, Østerrike og Sveits i 1960 (seinere også Finland og Island) med i et frihandelsområde kalt EFTA. Det skulle ikke være toll på varer solgt mellom disse landene, men ingen felles tollsats mot land utenfor dette området. 

Tidlig på 1960-tallet søkte Storbritannia medlemskap i EF og tilsvarende søknader fulgte fra Danmark og Norge. Etter få år satte den franske presidenten de Gaulle foten ned og blokkerte medlemskap for disse EFTA-landene. Etter at han var ute av bildet, ble det nye forhandlinger og Storbritannia, Danmark og Irland kom med som medlemsland i 1973. Norge stemte nei til medlemskap ved folkeavstemninga høsten 1972. 

Det skjedde en stadig utbygging av samarbeidet i EF gjennom nytt avtaleverk. Maastricht-traktaten av 1992 etablerte et indre marked, ved forbud mot eksisterende nasjonale hindringer for den frie flyten av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Den europeiske unionen EU var skapt. 

EFTA-land ønsket å delta i det indre marked. Etter forhandlinger fra 1989 om et slikt samarbeid fikk vi EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994. Bortsett fra sektorene jordbruk og fiske ble EUs regelverk gjort gjeldende på bred basis for EFTA-land. Sveits forkastet EØS-avtalen i folkeavstemning og har seinere forhandlet fram avtaler med stort sett samme innhold som EØS-avtalen. Liechtenstein kom etter hvert også med som EØS-land. Før EØS-avtalen var gjort gjeldende, søkte Norge, Sverige, Finland og Østerrike om medlemskap. Unntatt Norge - som sa nei etter folkeavstemning høsten 1994 - kom de tre andre landene med som medlemmer i 1995. 

EU har i senere år stadig bygd ut samarbeidet og utvidet det til nye områder. Amsterdam-traktaten fra 1998 gav Europaparlamentet en sterkere stilling og åpnet for mer bruk av flertallsvedtak. Det skulle legges økt vekt på bærekraftig vekst, miljøvern og full sysselsetting. Lisboa-prosessen og Nice-traktaten (2000) har ambisiøse mål både for økonomisk vekst og for sosial sikkerhet. Det skal i større grad være målstyring enn regelverk-styring. Gjennom "åpen koordinering" og programsamarbeid blir medlemsland oppmuntret til å lære av hverandre og samordne tiltak. Fra 2002 er de fleste EU-land med i Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) og har felles valuta (euro). 

I forbindelse med at EU i mai 2004 ble utvidet med 10 nye land, viser nåværende medlemsland utstrakt solidaritet gjennom hjelp til økonomisk utvikling. Samtidig stilles det ufravikelige krav til demokrati og sikring av menneskerettigheter. Østutvidelsen sluttet ikke med det. I 2007 ble Romania og Bulgaria medlemsland nummer 26 og 27, men flere av landene på Balkan fortsatt står på vent. I dag er det Kroatia, Island og Serbia som står nærmest medlemskap av landene i Europa. I tillegg forhandler Tyrkia og Moldova om medlemskap.

Store endringer har skjedd i EU etter at Lisboatraktaten ble vedtatt. EU har fått sin egen president og en utenriksminister. Dette gir EU en tydeligere stemme i verden, for eksempel i FNs forhandlinger om tusenårsmålene hvor EU er en pådriver for en mer offensiv politikk for å nå målene.

Tidslinje

1951 
Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) stiftes av Italia, Frankrike, Tyskland og Benelux-landene. 

1957
Romatraktaten utvider samarbeidet om kull og stål til å omfatte handel (EØF) og energipolitikk (Euratom). EØF vil skape et felles marked, en tollunion, og de fire friheter: Fri bevegelse av personer, varer, kapital og tjenester innad i fellesskapet. 

1960
EFTA etableres som rival til EØF av Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike. EFTA vil ha frihandel seg i mellom, men er motstandere av felles toll og ser ikke behovet for overnasjonale institusjoner. 

1961
Danmark, Irland og Storbritannia søker om medlemskap i EØF, men Frankrike legger to år senere ned veto mot at Storbritannia skal får være med. Dermed blir det heller ikke aktuelt med dansk eller irsk medlemskap. 

1967
EKSF, EØF og Euratom slås sammen og blir til De europeiske fellesskap (EF).

1973 
Danmark, Irland og Storbritannia blir medlemmer av EF. Norge sa nei for første gang, 46,5% av befolkningen stemte ja.

1979 
Veien mot euroen begynner. Det europeiske monetære system introduserer ECU (European Currency Unit), som blir valutaen for EFs interne budsjett. 

1981 
Hellas blir EFs tiende medlem. 

1986 
Portugal og Spania blir medlemmer. 

1987 
Enhetsakten, en vesentlig revisjon av den 30 år gamle Roma-traktaten. Det indre marked etableres, Europaparlamentet får økt makt, og nasjonal vetorett fjernes på de fleste saksområder. 

1992 
Maastricht-traktaten gjør EF om til EU. Dette åpner for en pengeunion, og lanserer muligheten for europeisk samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk, samt innvandringspolitikk. 

1993 
Maastricht-traktaten trer i kraft etter folkeavstemninger i flere land. Danmark og Storbritannia velger å stå utenfor pengesamarbeidet. 

1995 
Finland, Sverige og Østerrike blir medlemmer. Intern grensekontroll i EU blir så godt som fjernet som følge av Schengen-pakten. Norge ble ikke medlem etter at 47,8% stemte ja.

1997 
Amsterdamtraktaten underskrives og åpner for utvidelse i øst. Flere nasjonale vetoer fjernes, lover om arbeidsrett og diskriminering styrkes. 

1999 
EU i krise. Alle de 20 kommisjonærene går av etter avsløringer om bedrageri, vennetjenester og vanstyre, før Parlamentet sparker dem. Romano Prodi blir ny president for kommisjonen. Bare noen få av de gamle kommisjonærene blir utnevnt på ny. 

2002 
Euroen innføres i alle medlemsland med unntak av Danmark, Storbritannia og Sverige. 

2004 
1. mai ble EU utvidet fra 15 til 25 medlemmer. De nye medlemslandene er Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. 

2007 
1. januar ble EU utvidet fra 25 til 27 medlemmer. Nye medlemsland er Bulgaria og Romania.