Abonner på RSS fra nyheter
Tjenestedirektivet
Direktiver fra EU, 25.08.2010 14:30
Direktivet vil gjøre det enklere å etablere seg i EØS-området og å selge tjenester på tvers av landegrensene. Norge har allerede et åpent tjenestemarked med få særnorske krav. Norske bedrifter er vant til forholdsvis åpne og ubyråkratiske systemer, men kan ofte støte på problemer når de skal drive handel utenlands. Større krav til gjensidig godkjenning av dokumenter, åpenhet om informasjon og mer elektronisk saksbehandling vil derfor være en fordel for norske eksportbedrifter. Etter noe debatt om direktivet ble det som vanlig Norsk lov gjennom EØS-avtalen
Prosessen i EU og Norge
Europakommisjonen (Kommisjonen) la 13. januar 2004 fram et forslag til et rammedirektiv for tjenester i det indre marked, COM(2004) 2 Final (tjenestedirektivet). Direktivet er hjemlet i EF-traktaten artiklene 47 (2), 55, 71 og 80 (2). Det første forslaget ble 5. februar 2004 sendt på høring blant departementene, underliggende etater og interesseorganisasjoner, med høringsfrist 19. mars 2004. Norge sendte 29. november 2004 kommentarer til forslaget til det nederlandske EU-formannskapet. Kommisjonens forslag ble behandlet av fagkomiteen i Europaparlamentet (IMCO) 22. november 2005. Den 19. desember 2005 ble tjenestedirektivet drøftet i Spesialutvalget for handelsforenkling. Norge sendte nye kommentarer til EU 2. februar 2006. Parlamentet behandlet forslaget i plenum 14.–16. februar 2006. Kommisjonen la på grunnlag av Parlamentets forslag frem et nytt utkast 4. april 2006. Det nye forslaget ble sendt på høring i Norge med frist for svar 9. mai 2006. Norge sendte kommentarer til Rådet og Parlamentet 24. mai 2006. Tjenestedirektivet ble behandlet av Rådet på det uformelle konkurranseevnerådsmøtet 29. og 30. mai 2006. Kun mindre tekniske endringer ble gjort i forhold til Kommisjonens forslag. Rådet kom til formell enighet om tjenestedirektivet 24. juli 2006.
Tjenestedirektivet ble sendt til Parlamentet i september 2006. Avstemning i IMCO ble holdt 23. oktober 2006, 26 stemte for, 4 mot. Det ble ikke gjort noen endringer i direktivet i forhold til Rådets posisjon. Ingen av de 42 endringsforslagene fikk flertall i plenumsvoteringen i Parlamentet 15. november 2006. Den 12. desember 2006 ble tjenestedirektivet formelt vedtatt av Rådet. Det ble publisert 27. desember som direktiv 2006/123/EF. Implementeringsfristen er 3 år fra dagen etter publiseringsdatoen, det vil si 28. desember 2009. NHD sendte tjenestedirektivet på en åtte ukers høring den 22. desember 2006, med høringsfrist 22. februar 2007. Det kom inn 109 høringssvar fra 65 forskjellige institusjoner. I 2006 ble det utarbeidet 3 eksterne utredninger om tjenestedirektivet. Regjeringen ønsker et best mulig beslutningsgrunnlag, og bestilte derfor ytterligere 6 eksterne utredninger om bestemte problemstillinger knyttet til tjenestedirektivet i desember 2007. Utredningene ble overlevert til NHD 1. mars 2008. Alle utredningene er offentliggjort på NHDs internettsider. 1. juli 2008 sendte regjeringen på bred offentlig høring et høringsnotat om konsekvensene av en eventuell implementering av tjenestedirektivet i norsk rett, med høringsfrist 20. oktober 2008. NHD mottok i denne høringsrunden 77 høringsuttalelser fra 55 forskjellige institusjoner.
Formål og virkeområde
Formålet med tjenestedirektivet er å bidra til at det indre marked for tjenester fungerer som forutsatt i EØS-avtalen, ved å fjerne uberettigede restriksjoner på retten til å yte midlertidige tjenester, og ved å sikre retten til etablering for tjenesteytere. Tjenestedirektivet gjelder i utgangspunktet for alle tjenester som er omfattet av EØS-avtalen, jf. direktivet artikkel 1 jf. artikkel 4 nr. 1 jf. EØS-avtalen er artikkel 37. I henhold til disse bestemmelsene er en tjeneste i direktivets forstand definert som tjenester som vanligvis ytes mot betaling, i den utstrekning de ikke kommer inn under bestemmelsene om det frie varebyttet og den frie bevegelighet for kapital og personer. Når det gjelder offentlige tjenester kan direktivet få anvendelse kun for tjenester som er konkurranseutsatte. Tjenestedirektivet pålegger ikke EØS-statene å liberalisere eller privatisere offentlige tjenester. EØS-statene bestemmer i utgangspunktet selv hvilke tjenester som er av allmenn interesse, som ikke omfattes av direktivet, og hvilke som er av allmenn økonomisk interesse. Tjenester av allmenn økonomisk interesse er i utgangspunktet omfattet av direktivet, men det er gjort en rekke unntak.
Tjenestedirektivet berører derfor ikke EØS-statenes organisering og finansiering av offentlige tjenester. Tjenestedirektivet berører ikke EØS-statenes arbeidsrett, verken i lov, kontrakt eller i tariffavtaler. Det berører ikke retten til forhandling, inngåelse eller anvendelse av tariffavtaler og retten til arbeidskamp. Strafferett, skatterett og inndriving av skatt samt trygderett er ikke omfattet. I den grad tjenester er regulert av annen EØS-rett omfattes de ikke av tjenestedirektivet. Finansielle tjenester, elektronisk kommunikasjon og transporttjenester er derfor ikke omfattet. Det er gjort unntak for helsetjenester, spilletjenester, audiovisuelle tjenester (bl.a. radio, tv og kino), tjenester av bemanningsforetak, vikarbyråtjenester, transport- og havnetjenester, tjenester som tilbys av notarius eller fogder, sosiale tjenester, private sikkerhetstjenester.
Rett til etablering
Tjenestedirektivet inneholder regler om tjenesteyteres rett til etablering. Tjenesteytere må forholde seg til reglene i den EØS-staten de ønsker å etablere seg i. Tillatelser kan kreves dersom kravene ikke er diskriminerende, behovet for tillatelse kan begrunnes i tvingende allmenne hensyn, tiltaket er proporsjonalt dvs. tiltaket skal være egnet og nødvendig for å oppnå formålet med tiltaket, og sammenlignbare krav ikke allerede er oppfylt av tjenesteyteren i en annen EØS-stat. Krav til tjenesteyter skal også være klare, presise og objektive og offentliggjort på forhånd. Det kan ikke stilles krav om at man skal ha en viss nasjonalitet eller være bosatt i den staten man ønsker å etablere seg i. Det kan heller ikke stilles krav om at man kun skal kunne være etablert i én EØS-stat. EØS-statene skal vurdere om nasjonalt regelverk er i tråd med direktivet, og endre regler som eventuelt ikke er det.
Midlertidig tjenesteyting
Tjenestedirektivets artikkel 16 sier at EØS-statene skal respektere tjenesteyteres rett til å yte tjenester på midlertidig basis på deres territorium. Vertsstaten kan anvende sine regler så lenge de ikke forskjellsbehandler, er begrunnet i hensynet til offentlig orden, helse, miljø og sikkerhet, og er forholdsmessige, altså egnet og nødvendig for å oppnå formålet med reglene. Det kan ikke kreves at tjenesteyteren må etablere seg i vertsstaten. Fra bestemmelsene om midlertidig tjenesteyting er det gjort unntak for tjenester av allmenn økonomisk interesse, herunder posttjenester, distribusjon av elektrisitet, gass og vann og avfallshåndtering. Det er også gjort unntak for lovregulerte yrker som omfattes av yrkeskvalifikasjonsdirektivet, krav om visum for tredjelandsborgere, immaterielle rettigheter og registrering av biler som er leaset i en annen EØS-stat. Regler som gjennomfører utsendingsdirektivet (96/71/EF), herunder allmenngjorte lønns- og arbeidsvilkår, er unntatt fra artikkel 16.
Administrativt samarbeid
EØS-statene skal kartlegge og hvis mulig forenkle forvaltningsmessige prosedyrer for oppstart av og utøving av tjenestevirkesomhet. Der det er hensiktsmessig skal det benyttes standardiserte skjema som skal være likeverdige med sertifikater, attester og lignende som viser at krav i forbindelse med etablering i hjemstaten er oppfylt. Det skal opprettes kontaktpunkter i hver EØS-stat, der tjenesteytere skal få all informasjon som er nødvendig for å starte en virksomhet. Når det gjelder tilsyn med tjenesteyter sier direktivet at myndighetene i etableringsstaten og vertsstaten har plikt til å samarbeide om dette. Vertsstaten skal føre tilsyn med at tjenesteytere på deres territorium overholder de krav som vertsstaten kan stille overfor dem. Etableringsstaten skal føre tilsyn med de bestemmelser de kan anvende overfor tjenesteytere som yter tjenester i andre EØS-stater på midlertidig basis.
Andre opplysninger
Hovedkonklusjonene i de eksterne utredningene om tjenestedirektivet utredningene tyder på at direktivet ikke vil medføre store eller alvorlige konsekvenser dersom det implementeres i Norge. Professor Erling Hjelmeng og professor Bjarne Jensen konkluderer at tjenestedirektivet ikke vil ha nevneverdig betydning for offentlige tjenester i Norge. Wikborg Rein Advokatfirma konkluderer at tjenestedirektivet samlet sett medfører verken en markert svekkelse eller markert styrking av norske forbrukeres rettigheter. Mindre endringer i eiendomsmeglingsloven og inkassoloven kan være nødvendig. Det er allerede foreslått endringer i inkassoloven som kan gjøre ytterligere justeringer unødvendig. Advokatfirmaet Hjort konkluderer at tjenestedirektivet vil ha begrenset betydning for tjenester som ikke omfattes av direktivet. Fafo konkluderer at tjenestedirektivet ikke skaper problemer for regjeringens handlingsplan mot sosial dumping, men at antikontraktørbestemmelser kan være problematisk på bakgrunn av EØS-avtalen, og at dette klargjøres av tjenestedirektivet. Menon Business Economics har videreutviklet en utredning fra 2005 om samfunnsøkonomiske konsekvenser av tjenestedirektivet. Utredningen kartlegger nåværende og fremtidig produksjon, verdiskaping, import og eksport knyttet til tjenestene som omfattes av direktivet.
Tjenestedirektivet er gjennomført i Norge ved Ot.prp. nr. 70 (2008-2009) om lov om tjenestevirksomhet (tjenesteloven). I tillegg vil Kongen innen implementeringsfristens utløp gi utfyllende forskrifter til enkelte saksbehandlingsbestemmelser i tjenesteloven. Departementet vil fullføre rapporteringsforpliktelsene i direktivet artikkel 39 innen implementeringsfristen. Plikten til gjensidig evaluering i artikkel 39 nr. 2 skal gjennomføres i samarbeid med Kommisjonen og de andre EU- og EØS-statene i løpet av første halvår av 2010. De praktiske sidene ved gjennomføring av bestemmelsene om administrativt samarbeid i direktivet kapittel VI gjøres ved at de relevante ansvarlige myndighetene knyttes til Kommisjonens database for informasjonsutveksling i det indre marked – IMI (Internal Market Information System).
Når det gjelder bestemmelsene i tjenestedirektivet kapittel II om kontaktpunkt for tjenesteytere, er Altinn utpekt som nasjonalt kontaktpunkt i Norge. Altinn skal videreutvikles slik at det tilfredsstiller kravene i tjenestedirektivet. Kontaktpunktet vil imidlertid stå ferdig først etter at implementeringsfristen har løpt ut, etter planen innen utgangen av 2011. I mellomtiden vil Altinn benytte generell informasjon og lenker som et noe forenklet kontaktpunkt fra 28. desember 2009.
Status
Tjenestedirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen 9. juni 2009
http://europalov.no/?q=node/300
Tjenestedirektivet ble vedtatt i desember 2006, etter en flere år lang prosess. Den norske regjeringen har arbeidet aktivt for å påvirke direktivet, og vi har hatt en usedvanlig grundig prosess. Nærings- og handelsdepartementet har sendt direktivforslagene på flere brede høringer. Norge har sendt kommentarer til EU 3 ganger, i november 2004 og februar og mai 2006, basert på innspill fra høringene. Vi har også hatt flere åpne møter med partene i arbeidslivet og interesseorganisasjoner. Den nylig avholdte høringsrunden var en ekstraordinær høringsrunde, som er svært uvanlig i regjeringens EØS-arbeid. Den vedtatte direktivteksten har vært kjent siden april 2006. Få andre direktiver har vært gjenstand for flere høringsrunder enn tjenestedirektivet. Denne prosessen har pågått i 3 år. Jeg er derfor ikke enig i at behandlingen av direktivet har vært udemokratisk eller for rask, slik noen har hevdet.
Målet med tjenestedirektivet er å forenkle tjenestehandelen i EØS-området, bidra til økonomisk vekst og skape flere arbeidsplasser. Handel med tjenester uten unødige hindringer er et viktig prinsipp i EØS-avtalen, og er altså ikke noe som kan bli innført med tjenestedirektivet. Prinsippet har vært gjeldende i Norge siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Vi vet at om lag 70 % av de sysselsatte i EØS-området jobber i tjenestesektoren. Om lag 95 % av alle nye arbeidsplasser er i tjenestesektoren. Likevel utgjør handel med tjenester kun 20 % av all grenseover­skridende handel.
Direktivet vil gjøre det enklere å etablere seg i EØS-området og å selge tjenester på tvers av landegrensene. Norge har allerede et åpent tjenestemarked med få særnorske krav. Norske bedrifter er vant til forholdsvis åpne og ubyråkratiske systemer, men kan ofte støte på problemer når de skal drive handel utenlands. Større krav til gjensidig godkjenning av dokumenter, åpenhet om informasjon og mer elektronisk saksbehandling vil derfor være en fordel for norske eksportbedrifter.
Økonomisk rådgivning, bygge- og anleggstjenester, arkitekt- og ingeniørtjenester og turisme er eksempler på sektorer som er omfattet av tjenestedirektivet.
Det er flere som bekymrer seg for direktivets virkninger for offentlige tjenester og lokalt selvstyre. Det går klart fram av tjenestedirektivet at det ikke har betydning for organisering, finansiering eller liberalisering av offentlige tjenester. Det legges ingen føringer på kommunenes adgang til å privatisere, konkurranseutsette eller re-kommunalisere offentlige tjenester.
Flere sektorer er unntatt, blant andre helsetjenester, de fleste sosiale tjenester, spillevirksomheter, transporttjenester og vikarbyråer. Kunnskapsdepartementet legger til grunn at verken grunnskolen, videregående opplæring eller høyere utdanning organisert av det offentlige blir påvirket av tjenestedirektivet.
EU-kommisjonens varslede tiltak for helsetjenester er et separat tiltak som ikke har noen innvirkning på tjenestedirektivets virkeområde.
Ingen arbeidsrettslige regler, inkludert regler om helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen, reguleres av tjenestedirektivet. Forholdet mellom partene i arbeidslivet blir ikke påvirket, heller ikke retten til å forhandle og inngå kollektive avtaler, eller retten til å streike. Direktivet påvirker ikke organisering og finansiering av offentlige tjenester, trygdelovgivningen, utøvelse av offentlig myndighet og skatteregler.
Sosial dumping er ikke et problem som vil oppstå på grunn av tjenestedirektivet, det er dessverre et problem vi allerede har. Regjeringen er opptatt av å bekjempe sosial dumping, og har derfor lagt fram en handlingsplan på området. Tiltakene i planen er ikke i strid med tjenestedirektivet.
EØS-avtalen begrenser bruken av tiltak mot sosial dumping, men åpner for unntak av hensyn til arbeidstakere og helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen. Tjenestedirektivet endrer ikke på dette. For midlertidig tjenesteyting vil direktivet medføre en viss innskrenking i det offentliges reguleringsadgang, sammenlignet med EØS-avtalen. Det vil likevel ikke føre til sosial dumping, da arbeidsretten og kollektive avtaler er unntatt fra direktivet. For eksempel har Arbeids- og inkluderingsdepartementet i sin høring om ID-kort for bygg- og anleggsbransjen lagt til grunn at ordningen ikke vil være i strid med tjenestedirektivet.
Jeg håper dette har bidratt til å klargjøre hva tjenestedirektivet egentlig er. Jeg går nå igjennom de over 100 svarene som er kommet inn i siste høringsrunde. Alle innspillene tas på alvor, og regjeringen vil gjøre en grundig analyse, før vi tar et endelig standpunkt til direktivet.
Dag Terje Andersen
Stortingsproppen
Emneord: Tjenestedirektivet , arbeidsliv , EØS , Samarbeid