Abonner på RSS fra bloggBloggere
Bård Skaar Viken
Hans Frode Kielland Asmyhr
Svein Roald Hansen
Inger Marie Bakken
Nikolai Astrup
Morten Selnes
Kirsti Methi
Alfred Kvalheim
Paal Frisvold
Ingrid Langerud
Anne Margrethe Lund
Frode Fjeldstad
Christian P. Fjellstad
EU-blogger
En ny EU-debatt
Dag og Tids lederskribent, Svein Gjerdåker, peker på et svært viktig poeng i sin leder 6.1 når han viser til at Norge ikke er mentalt påkoblet det Europeiske ordskiftet. Jeg er så hjertens enig.
Norges forhold til EU er begrenset til EØS-avtalen. Etter 18 års politisk isolasjon fra samfunnsdebatt om hvilket Europa vi ønsker har avtalen lammet det norske folks forhold til Europa. Jeg kaller det EØS-tilværelsen uutholdelige letthet: Vi lever i en lykkerus som ikke har rotfeste i vår politiske omgivelsers virkelighet. For EØS ekskluderer det norske folk fra å delta i utvikling av dagens Europas politikk. Vi er blitt en politisk koloni fordi vi har valgt ferdigforhandlede regelverk fra EU, uten mulighet for å se, debattere, eller stemme over forslagene.
I neste uke kommer regjeringens Europautredning med sin forskningsbaserte utredning om Norges samlede avtaler med EU. Det er første gang vi får en total gjennomgang, ikke bare av EØS-avtalen, men også alle andre bilaterale avtaler Norge har med EU. Det være seg Schengen, justis- og politisamarbeidet, asyl, forsvar- og sikkerhet, miljø, matvaresikkerhet, forskning og utdanning. Ja, listen har etter hvert blitt lang.
Få kunne i 1994 forestille seg hvordan EU ville se ut i 2012, og få kunne forestille seg hvordan EØS-avtalen ville påvirke vårt samfunn. EØS-avtalen ble utformet i en tid da EUs indre marked var i støpeskjeen. På den tiden stod Kommisjonen i en særstilling, og derfor var det viktig å sørge for norsk deltagelse der. Men med EUs reformarbeid har demokratiet blitt styrket ved for eksempel at Europaparlamentet har fått mer makt. Så å si alle vedtak som blir fattet i EU må godkjennes i både Europaparlamentet og Rådet. EØS-avtalen og Norges tilknytningsform til EU fanger ikke opp disse endringene.
Summen av alle bilaterale avtaler med EU er et uoversiktlig lappeteppe. På sett og vis har også Norge valgt en bilateral vei slik Sveits har gjort, fordi vi hele tiden prøver å koble oss på med bilaterale avtaler som går utenpå EØS-avtalen. Felles for alle avtaler er at EU vedtar og Norge implementerer. Det demokratiske underskuddet gjelder altså ikke bare EØS, men også de bilaterale avtalene.
Både i 1972 og i 1994 ble EU-debatten påtvunget oss fordi våre naboland bestemte seg for å søke medlemskap. Norge har aldri vært forberedt på en debatt om vårt forhold til Europa. Mitt ønske er at den neste EU-debatten vil bli initiert av at det norske folk ønsker en forandring basert på våre erfaringer og higen etter å bli tatt på alvor i Europa. Det er en debatt jeg håper starter med Europautredningens rapport og regjerings påfølgende stortingsmelding.
Innlegget stod også på trykk i Dag og Tid fredag 13.1.2012
Emneord: europautredningen , EØS , EU-debatt