Abonner på RSS fra bloggBloggere
Bård Skaar Viken
Hans Frode Kielland Asmyhr
Svein Roald Hansen
Inger Marie Bakken
Nikolai Astrup
Morten Selnes
Kirsti Methi
Alfred Kvalheim
Paal Frisvold
Ingrid Langerud
Anne Margrethe Lund
Frode Fjeldstad
Christian P. Fjellstad
EU-blogger
Frykt eller fellesskap?
Heming Olaussen mener han har vunnet EU-kampen, og retter nå skytset inn mot EØS-avtalen (Klassekampen 24/10). I det første tar han feil. Om det andre har han forregnet seg. For like lite som Ja-siden vant EU-kampen da det var et konsistent ja-flertall i befolkningen for noen år siden, har Nei-siden vunnet nå.
Det gjelder til tross for at nei-siden ligger meget godt an. I denne sammenheng er det bare en type kamp som gjelder, og det er den typen som avgjøres i folkeavstemning. Med bakgrunn som partipolitiker bør Olaussen vite bedre enn de fleste at det er forskjell på meningsmålinger og valg, og han bør også vite at det er stor forskjell på det å fjerne noe du allerede har (EØS) kontra det å si nei til noe nytt (EU). Det norske folk vil neppe akseptere å erstatte EØS-avtalen, foruten med fullt medlemskap. Det er Olaussens akilles.
Jeg skal imidlertid medgi at vi som er tilhengere av fullverdig norsk deltakelse i det viktigste politiske fellesskapet i vår del av verden sliter i motbakke for tiden. Det skyldes ikke minst at nei-siden konsekvent spiller på frykt og fordommer, i en tid der svaret burde ha vært mer fellesskap. Olaussen & co skaper inntrykk av at medlemskap i EU vil medføre at norsk økonomi vil oppleve tilsvarende utfordringer som det enkelte land i EU sliter med. Dette er selvsagt bare sludder. Vi er allerede fullt ut integrert i det indre markedet i Europa, og de økonomiske konsekvenser vi ville ha fått gjennom medlemskap i den politiske unionen, har vi allerede gjennom medlemskap i den økonomiske unionen. Derfor bør debatten handle om konsekvensene av at vi står utenfor det viktigste politiske fellesskapet i vår del av verden, ikke om imaginære økonomiske konsekvenser av å melde seg inn.
Olaussen gir EU selv "æren" for at oppslutningen om EU-medlemskap er så lav som den er i Norge. I forlengelsen av dette gir han EU skylden for de økonomiske vanskelighetene i enkelte europeiske land. Det er å snu problemstillingen på hodet. Hvor hadde Europa vært uten EU gjennom de siste tre års økonomiske vanskeligheter? EU er svaret på mange av Europas utfordringer, ikke problemet. Felles utfordringer krever felles løsninger. Den økonomiske krisen skyldes først og fremst at enkelte land i Europa har levd over evne, lånt over evne og unnlatt å gjennomføre helt nødvendige økonomiske reformer. Hellas og enkelte andre land må nå gjennom en hestekur som blant annet innebærer å erkjenne at landene er fattigere enn deres levesett skulle tilsi. EU bidrar med trygghet og stabilitet i en vanskelig fase, fordi det er i hele Europas interesse at landene kommer styrket ut av krisen. Det gjelder også for Norge, selv om vi så langt ikke har ønsket å ta vår del av ansvaret for utviklingen av det kontinentet vi er en del av. I Norge er vi, som Peer Gynt, oss selv nok. Solidaritet og fellesskap må imidlertid utøves for å gi mening. I Norge er vi tilfreds med å betale vårt årlige avlat til våre fattige fettere i Øst-Europa.
Nei til EU retter nå energien og skytset inn mot avskaffelse av EØS-avtalen.
Det er imidlertid en feilslutning å tro at oppslutningen om EØS faller dramatisk fordi velgerne ikke ser noe umiddelbart behov for å melde Norge inn i EU. EØS sikrer oss effektiv og ubyråkratisk tilgang til det indre markedet i Europa, med 500 millioner forbrukere. Konsekvensene for norsk næringsliv ved å trekke seg ut av det indre markedet og erstatte dette med flere sett med ulike frihandelsavtaler vil være betydelig. Sveitsmodellen er en ekstremt tungrodd, langdryg og krevende måte å ta inn de samme regler i nasjonal lovgivning som Norge gjør, med kun et ferniss av demokratisk legitimitet å vise til. Reelt demokrati krever imidlertid deltakelse på de politiske arenaer det utøves. Det er uansett svært lite sannsynlig at EU vil akseptere at Norge forlater EØS-modellen til fordel for Sveitsmodellen. Det er som kjent to parter i forhandlinger. Olaussen vil innvende at så lenge Norge har olje og gass å selge, har vi gode kort på hånden. Da kan det være greit å huske at selv om Norge dekker 20 prosent av EUs gassbehov, kjøper EU nær 100 prosent av vår gassproduksjon. Det kan med andre ord diskuteres hvem som er mest avhengig av hvem.
Olaussens skal svekke EØS-avtalen gjennom å intensivere kampen mot enkeltdirektiv. Han nevner postdirektivet og vikarbyrådirektivet som eksempler. Olaussens problem er at han skyter spurv med kanoner. Vikarbyrådirektivet handler om å gi vikarer anstendige arbeidsvilkår. De fleste vil nok mene det er en positiv utvikling. Postdirektivet handler om at staten ikke lenger skal ha monopol på postombæring av brev under 50 gram. I realiteten en relativt uviktig sak, ettersom direktivet ikke utfordrer postombæring 6 dager i uken, lik porto eller det faktum at posten skal bæres rundt på hvert eneste lille nes i landet. Det at regjeringen er tvunget av Arbeiderpartiets landsmøte til å inngå en skinnprosess med EU om dette direktivet endrer ikke fakta i saken. Det gjør bare prosessen mer pinlig for regjeringen.
Problemet med Olaussen og Nei til EU er at den evinnelige kampen mot direktiv som ikke er viktige, skygger for debatten om de større linjene, nemlig hvordan Norges politiske utenforskap i Europa utfordrer de demokratiske prosessene hjemme. Det er ingen andre enn Nei til EU som skriker etter å melde seg ut av det økonomiske fellesskapet i Europa. Til det er alternativene for dårlige.
Innlegget stod også på trykk i Klassekampen 28.10.2011
Kommentarer