Abonner på RSS fra bloggBloggere
Bård Skaar Viken
Hans Frode Kielland Asmyhr
Svein Roald Hansen
Inger Marie Bakken
Nikolai Astrup
Morten Selnes
Kirsti Methi
Alfred Kvalheim
Paal Frisvold
Ingrid Langerud
Anne Margrethe Lund
Frode Fjeldstad
Christian P. Fjellstad
EU-blogger
Menneskerettigheter for alle
EU er en solidaritetskjempe, er de som gir mest i bistand og er i front for menneskerettigheter, verden over.
Gjennom et Charter for Fundamentale Rettigheter definerer EU menneskerettighetene universelle og udelelige, ikke noe som er avsondert til et vestlig hjørne av verden. Hver dag kjemper EU mot rasisme, fremmedfrykt og diskriminering, spesielt innenfor områder som asyl og migrasjon.
Med sine nye traktater og charter har EU blitt et sterkere verktøy enn Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og FN. EU har etablert seg som en normativ kjempe. Og normen i EU er å bekjempe rasisme og fremmedfrykt gjennom for eksempel sterke antidiskrimineringsdirektiv. Gjennom å oppløse søylestrukturen og ved å bli et selvstendig rettssubjekt har EU nå kunne signere den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen og innføre plikter på tvers av alle politikkområder. Med charteret fokuserer EU på viktigheten av mangfold og sterkere beskyttelse av minoriteter. Det er også blitt en viktig oppgave for EU å synliggjøre charteret i den europeiske hverdagen ved blant annet å fokusere på mange av årsakene til fremmedfrykt og rasisme, som for eksempel; sosial marginalisering og fattigdom, som gir grobunn for frustrasjon og hjelpesløshet. EU har gradvis utviklet menneskerettighetsarbeidet sitt og dette arbeidet er nå i front i all relasjonsbygging med tredjeland. Alle avtaler om handel og samarbeid med tredjeland inneholder en klausul som stadfester menneskerettigheter som et særs viktig element i forholdet mellom partene. Det er nå til sammen 120 avtaler. Den mest omfattende av disse avtalene er Cotonou-avtalen som tar for seg handel og bistand i til sammen 78 land i Afrika, øyer i det Karibiske hav og i Stillehavet.EU hadde allerede i 1993 utviklet en rekke politiske og juridiske mål (København-kriteriene) som måtte innfris av søkerland som ville bli medlem. Før EUs store utvidelse i 2004 var det et mål at menneskerettigheter og demokratiprinsipper skulle nedfelles i nasjonale lovverk. Med utvidelsen i 2004 fikk EU, og Norge gjennom Schengen, nye yttergrenser mot land med svake tradisjoner for demokrati og menneskerettighetsarbeid. Den Europeiske naboskapspolitikken ble følgelig lansert med formål om å sikre fred og stabilitet, samt knytte de nye naboene tettere til EUs verdigrunnlag. I tillegg fremmes menneskerettighetene gjennom finansiering av Det europeiske initiativ for demokrati og menneskerettigheter. Initiativet har for periode 2007-2013 et budsjett på 1.1 milliarder euro og fokuserer på å styrke demokrati, avskaffe dødsstraff, bekjempe tortur og rasisme. I tillegg har de egne prosjekt på likestilling og beskyttelse av barn. Norge deler EUs syn på menneskerettighetene som universelle og udelelige, men foruten ofte å slutte seg til EUs erklæringer på det utenrikspolitiske området og tidvis delta med observatører i EU-ledede valgobservasjoner, samarbeides det kun i FNs arenaer. Mens nær sagt alle stater samarbeider i Europa, prøver Norge å gjøre jobben alene. Jeg vet enda ikke hvorfor?
Kommentarer