25 år på gangen

2. mai er det 25 år siden EØS-avtalen ble signert. Det vil antakelig svært få nordmenn få med seg, som så mye annet som gjelder EØS.

Det norske flagget på en sjelden EU-visitt. Foto: Statsministerens kontor, Flickr, CC)

Det norske flagget på en sjelden EU-visitt. Foto: Statsministerens kontor, Flickr, CC)

Innlegg av Kjell Tørlin Andreassen, leder av Europabevegelsen Sørlandet. Publisert av Fædrelandsvennen 25. april (bak betalingsmur).

EØS-avtalen er en god avtale for Norge. Det er den som sikrer forutsigbar handel med EU, vår viktigste handelspartner. Det er til EU nærmere 80 prosent av norsk eksport går og 60 prosent av vår import kommer fra, og EØS-avtalen sikrer at landene innen EU/EØS har samme regler når det gjelder varespesifikasjoner og myndighetskrav.

Men EØS er mer enn bare en handelsavtale. Avtalen sikrer samarbeid innenfor områder som forskning og utvikling, miljø, utdanning og sosialpolitikk. Også dette nyter Norge og nordmenn godt av.

Samtidig pasifiserer EØS-avtalen den norske europadebatten. Når EUs medlemsland sitter rundt bordet og vedtar lover for å sikre at det indre marked fungere best mulig, står vi på gangen. Et stort flertall av lovene de vedtar sendes til Norge, bankes gjennom på Stortinget og blir med det til gjeldende norsk lovverk. Dette skjer uavhengig av hvem som sitter med regjeringsmakten.

Vi får ikke være med på diskusjonen i Brussel, og med det har det også blitt slik at diskusjonen om vårt forhold til EU nærmest er fraværende her hjemme. Sånn har det vært siden et knapt flertall sa nei til EU-medlemskap i november 1994. Muligens skyldes det at EØS-avtalen fungerer så godt som den gjør.

EU og deres medlemsland skal nå i gang med å finne ut hvilken retning unionen skal ta i fremtiden. Dette er et viktig arbeid, som kan føre til store endringer i samarbeidet. Hvilken retning Norges viktigste handels- og samarbeidspartner tar vil naturligvis også ha stor innvirkning på oss. Derfor burde norske politikere komme på banen. De må ta del i diskusjonen om Europas og EUs fremtid, og ikke minst hvilken rolle Norge skal ha.

Den muligheten ser det ut til at de ikke vil gripe. Passiviteten råder fremdeles. Paradoksalt nok er det nesten utelukkende politikere fra nei-partier som åpent snakker om hva slags forhold Norge burde ha til Europa og EU. Særlig negativt er det at Arbeiderpartiet og Høyre, som tradisjonelt sett har vært for norsk EU-medlemskap, skygger unna debatten. Med det er de med på å marginalisere Norges rolle i Europa ytterligere, samtidig som den negative historiefortellingen i stor grad får stå uimotsagt. Slik kan det ikke være i 25 år til.

Les også